Musikkanmeldelse fra et årsmøte

Publikum benket seg på radene. Opp kom konferansieren, takket for det flotte oppmøtet, men så forfor han seg visst. Den forventede presentasjon av dirigent og utøvere uteble. Stykkene som skulle oppføres ble i hans iver glemt, og i forsamlingen bredte det seg en uro for hva som kunne skje. Å belære sitt publikum er risikosport, å mildne forsamlingens sinn og forberede dem på en stille framføring er kunst. Vi som ante hva som kunne skje var redd det var forgjeves - og det ble til fulle vist senere. Men omsider benket dirigenten seg ned blant trofaste slitere der framme. Men han burde ha stått. Dirigenter skal virke pompøse.

Første akt kom ikke langt før det braket los. Plebeiene bak i salen huiet og pep, de ville ha spilt flere av stykkene om igjen, det ble terpet på framføring, innhold og prioritering. Hver fornærmet over at de stykkene som lå nærmest harmonier og dissonanser i eget sinn - ikke ble framført slik som forventet hos dem. Med grove never ble ordene hugget - haglet gjorde de over dirigent og utøvere som vente det annet kinn til i påvente av nye kaskader. Ubevæbnet.

Det ble øredøvende da solister, dirigenter, styreledere og øvrige utøverne ble foreslått erstattet på stedet og solisten ute til venstre beskyldt for å spille falskt. Det skulle imidlertid hykleren angre på. Uten det minste vink fra dirigenten satte bassen inn et soloparti vi lenge vil huske. Av alle årlige framføringer husker jeg aldri tonen og nerven oppriktig harmere. Plebeiene bleknet og losen gikk ut. Da stilnet det, og harmoniene kunne igjen sjeldnes om man hørte etter og fulgte med på repertoaret. De tyngste partiene satt som et skudd. Tunge satser ble mottatt uten kny, for ingen pust eller lunges kraft var der igjen til å overdøve tonene fra partituret. Mulig så skjønte de ikke en skvett - tause var de, lyttet ei og det var dødt. Slik var det intet nytt der bak i salen. Til sist hørte vi noen standardstykker som alle var vel fornøyde med, og som vi klappet varmt for. Ingen ba om ekstraoppføringer. Og dersom noen savnet avantgarden, nye friske ideer eller vakkert kammerspill, var de tause og forventet det vel ei. For her var det bare gammel, hard og stivnet rock - og det hadde de hørt før.

Frikjøring versus Fyhn

Fredagens ytring av Thorleif Svendsen i Nordlys (28. jan 2011) er det værste på lenge. Usakelighet fra ende til annen - bare vikarierende argumenter. Ingen substans. At man føler friheten truet kan diskuteres. Men hva er frihet? Er det ikke friheten til også å ta ansvar? Da kan man velge å ta hensyn til andre, til heisdrifta, til andre i bakken, til egne venner og foreldre, til redningskorps og til oss andre som ønsker oss et godt renommé - og som slett ikke ønsker å havne i bås med Svendsen - selv om vi kjører på ski, har spade og skredsøker. Og så patetisk om den "edle" sport, da! Jeg kjenner meg slett ikke i slekt med Nansen på de feite skiene mine, i bilen eller i dusjen.

Død rein - skall og OL-drøm

Det er klart at Sidsel Meyer har et poeng. Hva skal vi med en rein når vi har et flyktig nordlys å selge?