Ta sykkelen fatt - din latsabb!

Ta sykkelen fatt. Monter dusj på kontoret og heng opp et håndkle i garderoben, og tråkk som faen. Men husk nøklene, hent lommeboka, og hvor er nå brillene? Der du la det i går kveld. Du tar en runde i huset, ringer fra fast til mobilen og finner den endelig på badet. Værmelding på NRK allerede. Ut kjellerdøra. Du verden for en grisete sykkel! Filla, der ja og opp med ermene. Olja? Nei, ikke mer nå for her hefter det sand og skitt til kjeda. Og så glapp kjeda i går på øverste tannhjulet. Skrujernet?  Der endelig, og så var det den skruen der? Sjekk bremseklossene og stram vaieren, den vegen? Skrur. Hopper på og hilser på busspassasjerene med et lite kniks. Nedover Nisevegen forbi flere holdeplasser. Au, der kommer motgående og det bærer rett over grøfta og inn på sykkelvegen som er full av parkerte biler og like mange huller og asfaltlappinger. Men så er gata fri, marsjfart. Fotgjengere - ligg unna – hold deg nå endelig rolig. Ja, vær så tyst at de ikke skvetter før du har passert! Passer helst barnehagen før ungene springer ut av mors bil, og legg så endelig ut på sykkelvegen. Hold unna steiner og glassprott – forbann den jævelen som knuste ei flaske fra bil. Og så var det han foran – må tas igjen. Fin pes, lett tråkk. Joda, det går. Konkurransen ensidig, men jeg suser forbi. Og så rister det som et helvete nedover broa. Når brekker gaffelen? Og hvem i huleste vil ta ansvar for det? Mellom stål og stendere, kvasse kjever og rekkverk og ut på vegen i høyeste gir. Holder unna søledammer og speider mot rundkjøringa. Vollen på venstre – kommer der noen ut der? Hold unna hvitstripene – det rister. Lett tråkk i motvind. Brems ned, pass deg i undergangen. Ingen som deg må komme der fra den andre kanten. Bakken kommer brått. Gir ikke feil nå!  Tungt pes, passerer de unge med ro i kroppen, men så henger det en snart en på bakhjulet. Mer pes – mer syre. Hold unna «felgdødarna». Det er de humpene og kantene på sykkelvegen! Pass trafikken, hils på bilen. Du verden – hans topper. I grunnen så stopper de fleste. Bare neste bil i køen tuter. Vink til han - vær grei. Endelige oppe. Ingen bak. Full trøkk nedover Dramsvegen. Dykk på fartshumpene! Thyholtbakken. Mot envegskjøring, men fullt lovlig i lenger ned. Og så er det rett ut på Stakkevollvegen, og som ved et guds under er man straks på kontoret. Ta sykkelen fatt! Det river!

Musikkanmeldelse fra et årsmøte

Publikum benket seg på radene. Opp kom konferansieren, takket for det flotte oppmøtet, men så forfor han seg visst. Den forventede presentasjon av dirigent og utøvere uteble. Stykkene som skulle oppføres ble i hans iver glemt, og i forsamlingen bredte det seg en uro for hva som kunne skje. Å belære sitt publikum er risikosport, å mildne forsamlingens sinn og forberede dem på en stille framføring er kunst. Vi som ante hva som kunne skje var redd det var forgjeves - og det ble til fulle vist senere. Men omsider benket dirigenten seg ned blant trofaste slitere der framme. Men han burde ha stått. Dirigenter skal virke pompøse.

Første akt kom ikke langt før det braket los. Plebeiene bak i salen huiet og pep, de ville ha spilt flere av stykkene om igjen, det ble terpet på framføring, innhold og prioritering. Hver fornærmet over at de stykkene som lå nærmest harmonier og dissonanser i eget sinn - ikke ble framført slik som forventet hos dem. Med grove never ble ordene hugget - haglet gjorde de over dirigent og utøvere som vente det annet kinn til i påvente av nye kaskader. Ubevæbnet.

Det ble øredøvende da solister, dirigenter, styreledere og øvrige utøverne ble foreslått erstattet på stedet og solisten ute til venstre beskyldt for å spille falskt. Det skulle imidlertid hykleren angre på. Uten det minste vink fra dirigenten satte bassen inn et soloparti vi lenge vil huske. Av alle årlige framføringer husker jeg aldri tonen og nerven oppriktig harmere. Plebeiene bleknet og losen gikk ut. Da stilnet det, og harmoniene kunne igjen sjeldnes om man hørte etter og fulgte med på repertoaret. De tyngste partiene satt som et skudd. Tunge satser ble mottatt uten kny, for ingen pust eller lunges kraft var der igjen til å overdøve tonene fra partituret. Mulig så skjønte de ikke en skvett - tause var de, lyttet ei og det var dødt. Slik var det intet nytt der bak i salen. Til sist hørte vi noen standardstykker som alle var vel fornøyde med, og som vi klappet varmt for. Ingen ba om ekstraoppføringer. Og dersom noen savnet avantgarden, nye friske ideer eller vakkert kammerspill, var de tause og forventet det vel ei. For her var det bare gammel, hard og stivnet rock - og det hadde de hørt før.

Frikjøring versus Fyhn

Fredagens ytring av Thorleif Svendsen i Nordlys (28. jan 2011) er det værste på lenge. Usakelighet fra ende til annen - bare vikarierende argumenter. Ingen substans. At man føler friheten truet kan diskuteres. Men hva er frihet? Er det ikke friheten til også å ta ansvar? Da kan man velge å ta hensyn til andre, til heisdrifta, til andre i bakken, til egne venner og foreldre, til redningskorps og til oss andre som ønsker oss et godt renommé - og som slett ikke ønsker å havne i bås med Svendsen - selv om vi kjører på ski, har spade og skredsøker. Og så patetisk om den "edle" sport, da! Jeg kjenner meg slett ikke i slekt med Nansen på de feite skiene mine, i bilen eller i dusjen.

Død rein - skall og OL-drøm

Det er klart at Sidsel Meyer har et poeng. Hva skal vi med en rein når vi har et flyktig nordlys å selge?

Stakkars oss med Tindtunnel!

Tenk å måtte kjøre inn til Tromsø gjennom en mørk og skitten tunnel og bare i et glimt se byen før man igjen dukker inn i mørket under sundet?

Nei, det må det ikke bli noe av! Vi vil kjøre inn til byen vår langs sundet, se fjellene på Malangshalvøya, se Breitind på Senja, Gråtind, Mjelskardtind, lille Blå og Ersfjordtraversen. Der vi har rent på ski og klatret.

Vi skal se solnedganger og vi skal se lysspillet over fjellene på yttersida, vi skal se sjøen, hurtigruta og de som padle og hold kurs langs fjæra. Vi vil se gårder og naust og fryde oss over denne rikdommen.

Det er vakrere enn nesten sant er. Det kan ikke minst alle de som besøker Tromsø – de som fremdeles har øynene åpne - glede seg over.

Kan en svart tunnel levere samme inntrykket? Nei, får vi ikke beholde veien vår langs sundet – så legg den over fjellet.

For jeg savner en høyfjellsovergang og en plass å sette bilen for å gå på ski om våren. 

Tindtunnel er for toget!!

Sårbare kommunikasjoner

Så var reaksjonene uoverveide og en overreaksjon, som jeg sa. Etter en uke i askeørska har fornuften seiret. Men værre måtte være å miste vår moderne kommunikasjon over nettet. Uten radio, internett og telefon skulle forvirringen, frustasjonen og fortvilelsen bli stor. Og det er ikke mindre sannsynlig enn at flyene blir satt på bakken. Sabotasje, jamming, jordskjelv osv kan ramme nettet som mangler styrke, sikkerhet, redundans og reserveløsninger. Så send en vennlig tanke til posttbilen, og send et brev - det opprettholder beredskapen.

Vulkanutbrudd, flytrafikk og skandale

Overreaksjon! Når Avinor stopper flytrafikken fordi det kan hende at det kan føre til skader på flyene, er det en dårlig forklaring. Her får vi hverken høre om hvor mye sot som skal til, hvor store partikler som må til, eller hvor lange flyvetider i forurenset luft som skal til. Vi vet ikke om det er fare for akutte skader eller om det er ting som kan avverges med litt ekstra service på flyene. Så langt er ikke himmelen formørket - men bare kundenes sinn. Å stoppe flyvningene er en overreaksjon.