Oppdagelsen av Amerika, Lyngsalpene og vi som aldri ble det.

Tenk at hverken jeg eller mine turvenner som vokste opp like i nærheten av Lyngsalpene, noen gang ble oppdaget. 

Ikke en dag unngår vi å lese at andre har funnet meningen med livet i fjellene våre. Om disse "oppdagerne" måtte innrømme at noen som helst har vært der før, så er det den og den ekstremkjendis og ikke oss. For hva ville da en skarve galtebakke være å skalte og vralte over, enn si skryte av å ha vært på, dersom de nevnte oss? Det ville redusere alt til det helt alminnelige.

I det stille myldret folk ut og gikk alpine vinterruter fra tidlig på syttitallet. Det gikk kalde gys nedetter ryggen på de innvidde som fikk høre om det, som om de kjente isbitene risle nedetter ryggen i Guhkkesgaisas nordvegg. Og som bittert måtte innse at fjellet tok sine.  Min kone gikk på ski over Jiehkkevarri første gang i 1970. Hun har vært der flere ganger. Jeg har vært der 49. Det er ikke rekord, men så er jeg ikke betalt for å gå der heller. Jeg skal komme meg opp den 50iende også. Telemark lærte jeg i 1970. Var alene om det til 1985. Og det var moro! Hver vår går hundrevis av tromsøværinger og andre Jiehkkevarri-traversen. Jeg har gjort det siden 77. Alltid med venner. De første turene som lokale fjellsportere gjorde var på 50-tallet. De og vi ble aldri oppdaget. Vi var innfødte. Og sett ble vi ikke, og sett blir vi ikke hverken av lokale aviser eller sørstatsaviser. Aldri har vi gjort opprør og fått fortalt verden at disse fjella er lekegrinna eller bakgården vår – eller at vi elsker dem.

Lokale myndigheter forstår knapt at vi sårt mangler parkeringsplasser - ikke før turistene kommer. Men etterhvert ryktes det. Og så "oppdages" de, akkurat som om vi her lokalt ikke har forstått noe i det hele tatt, men først nå liksom må skjønne at der er noen fjell der gitt! Sett slikt. Det er noe imperialistisk over det. Liksom oppdagelsen av Amerika der de innfødt ikke visste hvor de var, enn si satte pris på landet sitt. Når oppdaget vi Oslo? Har du tenkt på det? Og slik fortsetter det enten det er hav, øyer, kyst eller fjell. Og nå "oppdages" også hvilket padle-eldorado vi har her ute på kysten - det som vi har padla rundt i i over 30 år.

Heliskiing - truer oss

Heliskiing. Jeg klarer rett og slett ikke skrive. Kraftige fremstøt mot gjeldende motorferdselslov og til forslaget om ny og strengere lov pågår med stor styrke med Senterpartiet og FrP i front. Høyre henger seg på. Motorforeninger står iherdig på! Det arbeides for lokal forvaltning av skutertrafikken, og det rakkes ned på Direktoratet for Naturforvaltning og Fylkesmannen. Nordlys og Tromsø slipper disse til - ingen synes å ta offentlig til motmæle. Deres kronargument er at det med flere tillatelser og løyper blir mindre ulovlig ferdsel. Vi som vet bedre og som blir truet om vi tar bilder av dem, som ser skutere og skuterspor i mange fjellsider og bekkedaler her ute på kysten, i vernede Lyngsalpan, lenger inn i fylket og på viddene forstår at det ikke er skuterløyper som står sentralt i hodet på disse. Vi forstår at jo flere løyper dess flere skutere og desto mer ulolovlig kjøring i utmark.
Og nå i dag åpner avisa Tromsø to sider for Per Molund som vil drive med heliskiing. Mens reiselivsnæringa jubler. Motorferdselsloven tillater bare slikt i forbindelse med kortvarige konkurranser. Men dersom loven faller for disse kreftene kan det bli en annen dans. Reiselivsbransjen er profittjegere og selger hva som helst. Uten etiske betenkeligheter, slik jeg ser det. Ingen ting tyder på at de respekterer oss som går opp og renner ned fjellet i dag, som sliter oss opp nettopp for å ha dobbel glede av å kjøre ned. Og hva vil skje med "ski- og seil"-aktiviteten dersom skuter og heliskiing får overtaket? Hvilken interesse vil de ha av å klyve opp dersom andre kommer i forkjøpet, bråker og gjør turen utrivelig? De kan heller åpenbart ikke skjønne hvor mange som holder på med dette. Etter snøfall er så godt som hver eneste fjellside i hele regionen oppkjøret innen det har gått to dager (skutere inklusive). Per Molunds og Visits Tromsø Victoria Bakken sender ut en stor føler for å lodde stemninga med velvillig hjelp av avisa - men da må vi som er i mot dette vite å si fra! Faen heller!

Det er ikke farten som dreper

Det er ikke farten som dræp, men korr fort man stoppe. Retardasjon så det heite! Man skal altså forlænge oppbremsinga så godt som rå e, og fordele trøkket på alle flatan. Dokker husker den legensdariske replikken "Fordel trøkke, Jendorina!" (ho lå på kjøptynn is) og utav det rådet blei dæm forlova. Men tilbake til retardasjonen. Oppe i Tyholtvegen der korr han e på det bratteste hadde bilan spøla og laga spor i isen, å som æ kom neover der i god farta så fær forhjule a vegen og æ over styret og nedætter vegen lekså æ va utskotten. Så tenkte æ det at no va det om å gjør å fordele trøkke så æ strækte mæ ut og tok landing med ventrearmen utstrakt og høyre opp som i en crawl . Æ ænsa mæ  førr ikkje å se mæ førr. Donka hjelmen i gata og så klaska hofta og låran i nedi. Og så skrensa æ neover lamme søkkeln da og stoppa nederst i bakken. Løkka va det at dæm ikke hadde strødd.

Uten sand i maskineriet ville verden stoppe.

Uten sand i maskineriet ville verden stoppe, tenkte jeg her om dagen. Det kan høres ut som et paradoks, for hvorfor skulle ikke verden bli et bedre sted om alt gikk friksjonsløst og smurt for seg? Men holder det? Nei, for ingen ville spørre...

etter nye varer straks de var forsynt. Ingen ville stikke kjepper i hjul. Aldri skulle noe gjøre om igjen eller rettes på. Kverulanter og møteplagere ville miste livslysten. Aldri skulle noe repareres, aldri stelles eller vedlikeholdes. Snart ville ingen tjene penger og ingen ha råd til å kjøpe noe. Uten sand i maskineriet skulle det bli økonomisk sammenbrudd. Så ærlig talt er jeg nokså fornøyd med mitt postulat.
Men det kan gå troll i ord. Og i går ble jeg satt på prøve. På veg hjem knelte sykkelen min. Bremsene sviktet, og der sto jeg plutselig med løse bremseklosser, ødelagte fjærer og fastkilt hjul. Jeg måtte litt hårdnakket minne meg selv på hva jeg hadde tenkt her om dagen, og så måtte jeg smile. Sykkelen måtte på verksted, reparatøren vil få betalt. Og rørleggeren må stake opp rør og sluker. Ja, de gnir seg i hendene på grunn av all sanda. Så nå går verden rundt igjen. Så for å minne dere om at sand, skitt og kjepper i hjul er livsbetingelser - legger jeg ut et bilde.

Vis mer

Faen ta de som henger bak! Nesten oppe på toppen av brua kom lyskjegla opp bak. Tenkte han passerte, men neida! Han hang! Tråkka på, og farta langs flyplassen var kanskje i overkant høy. Litt sur, nå. Men rett etter undergangen. Da ville ve...

l den jækelen tråkke til i kneika etter å ha hvilt i dragsuget så lenge. Men han ble bak. Jeg passerte en kar som alltid og gud vet hvorfor, sykler sedat av sted hver dag. Har han ikke dusj på jobb? Men ble lyskjegla litt lenger bak nå, tro? Eller var det bare litt lysere denne klare morgenen? Jeg drar da ikke på selv om noen ligger bak. Gjør jeg? Jeg lar meg ikke provosere, og vet jo at det er langt opp Tverrforbindelsen. Men la inn høyt gir på flata, og han hang. Trolig skulle han ta meg i bratta lenger opp! Bare seile forbi. (Hun var real hun i går. Hun hang ikke et øyeblikk, men for uanstrengt forbi, ungjenta.) Men nei, hvilke morbide planer hadde han? Skulle han syke meg og stresse meg til å sprekke, hva! Etter alle kalkulasjoner ville jeg holde peset helt opp, men sur i beina, jo la gå, det svei en smule. Noe pust og pes skal han imidlertid ikke få høre! Og tro nå ikke at jeg på noe tidspunkt innbilte meg at jeg var sterkere enn den unge mannen bak! Langt der i fra! Jeg kalkulerer med at «hangman» skal over til universitetet og drar på i siste kneika og inn på skibrua. Og bak svingte et helt lite kobbel over til universitetet!

Ta sykkelen fatt - din latsabb!

Ta sykkelen fatt. Monter dusj på kontoret og heng opp et håndkle i garderoben, og tråkk som faen. Men husk nøklene, hent lommeboka, og hvor er nå brillene? Der du la det i går kveld. Du tar en runde i huset, ringer fra fast til mobilen og finner den endelig på badet. Værmelding på NRK allerede. Ut kjellerdøra. Du verden for en grisete sykkel! Filla, der ja og opp med ermene. Olja? Nei, ikke mer nå for her hefter det sand og skitt til kjeda. Og så glapp kjeda i går på øverste tannhjulet. Skrujernet?  Der endelig, og så var det den skruen der? Sjekk bremseklossene og stram vaieren, den vegen? Skrur. Hopper på og hilser på busspassasjerene med et lite kniks. Nedover Nisevegen forbi flere holdeplasser. Au, der kommer motgående og det bærer rett over grøfta og inn på sykkelvegen som er full av parkerte biler og like mange huller og asfaltlappinger. Men så er gata fri, marsjfart. Fotgjengere - ligg unna – hold deg nå endelig rolig. Ja, vær så tyst at de ikke skvetter før du har passert! Passer helst barnehagen før ungene springer ut av mors bil, og legg så endelig ut på sykkelvegen. Hold unna steiner og glassprott – forbann den jævelen som knuste ei flaske fra bil. Og så var det han foran – må tas igjen. Fin pes, lett tråkk. Joda, det går. Konkurransen ensidig, men jeg suser forbi. Og så rister det som et helvete nedover broa. Når brekker gaffelen? Og hvem i huleste vil ta ansvar for det? Mellom stål og stendere, kvasse kjever og rekkverk og ut på vegen i høyeste gir. Holder unna søledammer og speider mot rundkjøringa. Vollen på venstre – kommer der noen ut der? Hold unna hvitstripene – det rister. Lett tråkk i motvind. Brems ned, pass deg i undergangen. Ingen som deg må komme der fra den andre kanten. Bakken kommer brått. Gir ikke feil nå!  Tungt pes, passerer de unge med ro i kroppen, men så henger det en snart en på bakhjulet. Mer pes – mer syre. Hold unna «felgdødarna». Det er de humpene og kantene på sykkelvegen! Pass trafikken, hils på bilen. Du verden – hans topper. I grunnen så stopper de fleste. Bare neste bil i køen tuter. Vink til han - vær grei. Endelige oppe. Ingen bak. Full trøkk nedover Dramsvegen. Dykk på fartshumpene! Thyholtbakken. Mot envegskjøring, men fullt lovlig i lenger ned. Og så er det rett ut på Stakkevollvegen, og som ved et guds under er man straks på kontoret. Ta sykkelen fatt! Det river!

Musikkanmeldelse fra et årsmøte

Publikum benket seg på radene. Opp kom konferansieren, takket for det flotte oppmøtet, men så forfor han seg visst. Den forventede presentasjon av dirigent og utøvere uteble. Stykkene som skulle oppføres ble i hans iver glemt, og i forsamlingen bredte det seg en uro for hva som kunne skje. Å belære sitt publikum er risikosport, å mildne forsamlingens sinn og forberede dem på en stille framføring er kunst. Vi som ante hva som kunne skje var redd det var forgjeves - og det ble til fulle vist senere. Men omsider benket dirigenten seg ned blant trofaste slitere der framme. Men han burde ha stått. Dirigenter skal virke pompøse.

Første akt kom ikke langt før det braket los. Plebeiene bak i salen huiet og pep, de ville ha spilt flere av stykkene om igjen, det ble terpet på framføring, innhold og prioritering. Hver fornærmet over at de stykkene som lå nærmest harmonier og dissonanser i eget sinn - ikke ble framført slik som forventet hos dem. Med grove never ble ordene hugget - haglet gjorde de over dirigent og utøvere som vente det annet kinn til i påvente av nye kaskader. Ubevæbnet.

Det ble øredøvende da solister, dirigenter, styreledere og øvrige utøverne ble foreslått erstattet på stedet og solisten ute til venstre beskyldt for å spille falskt. Det skulle imidlertid hykleren angre på. Uten det minste vink fra dirigenten satte bassen inn et soloparti vi lenge vil huske. Av alle årlige framføringer husker jeg aldri tonen og nerven oppriktig harmere. Plebeiene bleknet og losen gikk ut. Da stilnet det, og harmoniene kunne igjen sjeldnes om man hørte etter og fulgte med på repertoaret. De tyngste partiene satt som et skudd. Tunge satser ble mottatt uten kny, for ingen pust eller lunges kraft var der igjen til å overdøve tonene fra partituret. Mulig så skjønte de ikke en skvett - tause var de, lyttet ei og det var dødt. Slik var det intet nytt der bak i salen. Til sist hørte vi noen standardstykker som alle var vel fornøyde med, og som vi klappet varmt for. Ingen ba om ekstraoppføringer. Og dersom noen savnet avantgarden, nye friske ideer eller vakkert kammerspill, var de tause og forventet det vel ei. For her var det bare gammel, hard og stivnet rock - og det hadde de hørt før.