"Kommunaldepartementalvegen" E8

E8 fra Lauksletta og inn til byen vil alltid bestå som en hovedinnfartsveg til Tromsø. De som bor sørover på fastlandet og all industri, varehus og annen virksomhet som ligger langs vegen, vil alltid benytte den. Ingen tindtunnel kan forhindre at den i all tid vil bli benyttet som innfartsveg. Vegen må vedlikeholdes og utvikles i takt med byens vekst.

En tindtunnel med to løp kan komme til å koste 3 til 4 milliarder kroner. En vegstump langs Sørbotn koster en halv. En tindtunnel ligger dermed langt fram i tid – om den noen gang blir bygd. Tromsø kommune vil i hvert fall ikke fremme noen slik sak på lenge. Skal vi si – sånn erfaringsmessig – før om 30 år?

Siden dette alternativbråket – øst eller vest - for alvor startet for ca 20 år sida, har kravene og innsigelsene til diverse løsninger økt, og kostnadene har økt. Slik man nå kjenner til saken og kravene til vegen er det noe dyrere (10 – 20 %) med den lange østre sløyfa over Ramfjordmoen enn det vestre alternativet med bro over fjorden. Om ikke byggekostnadene alene er avgjørende for å velge vestre trase, så taler de trafikkøkonomiske momentene klart for vest. Så lenge det ikke finnes en tunnel er vestre trase 3,5 km kortere enn østre. (Fra et trafikkøkonomisk synspunkt regner man tur - retur, og da blir det 7 km å spare på vestre).

Nå skal kommunal- og moderniseringsdepartementet avgjøre saken. Innsigelsene ble tatt til følge, og Fylkesmannen har innstilt på vestre alternativ. Men politikerne spreller og argumenter fremdeles for østre. Hva grunnen til det egentlig er, er vanskelig å forstå.  Ikke legger vestre noen hindringer i vegen for en framtidig tunnel – ikke hindrer det forbindelsen til Breivikeidet. At en framtidig "lyngenlinje" med trafikk som noen fergeavganger klarer i dag, skal avgjøre trasevalget fordi det blir noe kortere til Breivikeidet, er vanskelig å ta alvorlig.  Heldigvis er noen litt på gli og går for vestre - i opposisjon riktig nok – men så vet jeg hvem jeg skal stemme på.

Brann og trafikkulykker får større konsekvenser i tunneler. Vi har vært vitne til redselsscener sørpå. Stans og opphold på grunn av ulykker varer lenger i tunneler enn i dagen. I tillegg skal den vedlikeholdes. Vi ser alle hvor ofte tunnelene i byen stenger. Derfor vil vår gamle innfartsveg stadig måtte være i skjønneste orden. Det blir også dyrt. Driftskostnadene for to innfartsårer skal ingen fortelle meg blir rimeligere enn en. Drift av tunneler er langt dyrere enn veg i dagen. Bompengene vil blir høy og vil vare lenge.

Et aspekt som ikke får særlig oppmerksomhet er hvordan man vil oppleve ferden inn til og ut av byen. Skjønner ikke tunnelfanatikerne at innfarten til byen vår er aldeles skjønn? Forstår de ikke at det er en attraksjon? Har de glemt "tromsøsvingen" der vi får øye på byen?  Forstår de egentlig hvilken traurig kjørerute det er å kjøre i eksos og dårlig luft inne i mørke i fjellet, under sundet, gjennom øya og kanskje endog under Sandnessundet? Det blir 2 mil i svart! Selv vil jeg heller kjøre både rundt og over - også i rokk og fokk og snøkov.

En trase høyt oppe på østsiden vil skjære opp og lage et stygge sår i fjellsiden. Tilgangen til fjellet hindres. Parkeringsplasser eller muligheter til å krysse vegen blir få. Dagens skibakke på Fagernes kan ikke utvides oppover fjellet.  I dag er fjellet yndet lekeplass for unge og gamle på randonee- og telemarkski. I fjellsiden er det også en sidemorene som vil bli skadet. Før man velger bør man ha gått tur langs den! 

Så la ikke et tynt argument for en framtidig tunnel kjelke det aldeles til i dag, når så mange gode ting taler for det vestre! 

Oppdagelsen av Amerika, Lyngsalpene og vi som aldri ble det.

Tenk at hverken jeg eller mine turvenner som vokste opp like i nærheten av Lyngsalpene, noen gang ble oppdaget. 

Ikke en dag unngår vi å lese at andre har funnet meningen med livet i fjellene våre. Om disse "oppdagerne" måtte innrømme at noen som helst har vært der før, så er det den og den ekstremkjendis og ikke oss. For hva ville da en skarve galtebakke være å skalte og vralte over, enn si skryte av å ha vært på, dersom de nevnte oss? Det ville redusere alt til det helt alminnelige.

I det stille myldret folk ut og gikk alpine vinterruter fra tidlig på syttitallet. Det gikk kalde gys nedetter ryggen på de innvidde som fikk høre om det, som om de kjente isbitene risle nedetter ryggen i Guhkkesgaisas nordvegg. Og som bittert måtte innse at fjellet tok sine.  Min kone gikk på ski over Jiehkkevarri første gang i 1970. Hun har vært der flere ganger. Jeg har vært der 49. Det er ikke rekord, men så er jeg ikke betalt for å gå der heller. Jeg skal komme meg opp den 50iende også. Telemark lærte jeg i 1970. Var alene om det til 1985. Og det var moro! Hver vår går hundrevis av tromsøværinger og andre Jiehkkevarri-traversen. Jeg har gjort det siden 77. Alltid med venner. De første turene som lokale fjellsportere gjorde var på 50-tallet. De og vi ble aldri oppdaget. Vi var innfødte. Og sett ble vi ikke, og sett blir vi ikke hverken av lokale aviser eller sørstatsaviser. Aldri har vi gjort opprør og fått fortalt verden at disse fjella er lekegrinna eller bakgården vår – eller at vi elsker dem.

Lokale myndigheter forstår knapt at vi sårt mangler parkeringsplasser - ikke før turistene kommer. Men etterhvert ryktes det. Og så "oppdages" de, akkurat som om vi her lokalt ikke har forstått noe i det hele tatt, men først nå liksom må skjønne at der er noen fjell der gitt! Sett slikt. Det er noe imperialistisk over det. Liksom oppdagelsen av Amerika der de innfødt ikke visste hvor de var, enn si satte pris på landet sitt. Når oppdaget vi Oslo? Har du tenkt på det? Og slik fortsetter det enten det er hav, øyer, kyst eller fjell. Og nå "oppdages" også hvilket padle-eldorado vi har her ute på kysten - det som vi har padla rundt i i over 30 år.

Heliskiing - truer oss

Heliskiing. Jeg klarer rett og slett ikke skrive. Kraftige fremstøt mot gjeldende motorferdselslov og til forslaget om ny og strengere lov pågår med stor styrke med Senterpartiet og FrP i front. Høyre henger seg på. Motorforeninger står iherdig på! Det arbeides for lokal forvaltning av skutertrafikken, og det rakkes ned på Direktoratet for Naturforvaltning og Fylkesmannen. Nordlys og Tromsø slipper disse til - ingen synes å ta offentlig til motmæle. Deres kronargument er at det med flere tillatelser og løyper blir mindre ulovlig ferdsel. Vi som vet bedre og som blir truet om vi tar bilder av dem, som ser skutere og skuterspor i mange fjellsider og bekkedaler her ute på kysten, i vernede Lyngsalpan, lenger inn i fylket og på viddene forstår at det ikke er skuterløyper som står sentralt i hodet på disse. Vi forstår at jo flere løyper dess flere skutere og desto mer ulolovlig kjøring i utmark.
Og nå i dag åpner avisa Tromsø to sider for Per Molund som vil drive med heliskiing. Mens reiselivsnæringa jubler. Motorferdselsloven tillater bare slikt i forbindelse med kortvarige konkurranser. Men dersom loven faller for disse kreftene kan det bli en annen dans. Reiselivsbransjen er profittjegere og selger hva som helst. Uten etiske betenkeligheter, slik jeg ser det. Ingen ting tyder på at de respekterer oss som går opp og renner ned fjellet i dag, som sliter oss opp nettopp for å ha dobbel glede av å kjøre ned. Og hva vil skje med "ski- og seil"-aktiviteten dersom skuter og heliskiing får overtaket? Hvilken interesse vil de ha av å klyve opp dersom andre kommer i forkjøpet, bråker og gjør turen utrivelig? De kan heller åpenbart ikke skjønne hvor mange som holder på med dette. Etter snøfall er så godt som hver eneste fjellside i hele regionen oppkjøret innen det har gått to dager (skutere inklusive). Per Molunds og Visits Tromsø Victoria Bakken sender ut en stor føler for å lodde stemninga med velvillig hjelp av avisa - men da må vi som er i mot dette vite å si fra! Faen heller!

Det er ikke farten som dreper

Det er ikke farten som dræp, men korr fort man stoppe. Retardasjon så det heite! Man skal altså forlænge oppbremsinga så godt som rå e, og fordele trøkket på alle flatan. Dokker husker den legensdariske replikken "Fordel trøkke, Jendorina!" (ho lå på kjøptynn is) og utav det rådet blei dæm forlova. Men tilbake til retardasjonen. Oppe i Tyholtvegen der korr han e på det bratteste hadde bilan spøla og laga spor i isen, å som æ kom neover der i god farta så fær forhjule a vegen og æ over styret og nedætter vegen lekså æ va utskotten. Så tenkte æ det at no va det om å gjør å fordele trøkke så æ strækte mæ ut og tok landing med ventrearmen utstrakt og høyre opp som i en crawl . Æ ænsa mæ  førr ikkje å se mæ førr. Donka hjelmen i gata og så klaska hofta og låran i nedi. Og så skrensa æ neover lamme søkkeln da og stoppa nederst i bakken. Løkka va det at dæm ikke hadde strødd.

Uten sand i maskineriet ville verden stoppe.

Uten sand i maskineriet ville verden stoppe, tenkte jeg her om dagen. Det kan høres ut som et paradoks, for hvorfor skulle ikke verden bli et bedre sted om alt gikk friksjonsløst og smurt for seg? Men holder det? Nei, for ingen ville spørre...

etter nye varer straks de var forsynt. Ingen ville stikke kjepper i hjul. Aldri skulle noe gjøre om igjen eller rettes på. Kverulanter og møteplagere ville miste livslysten. Aldri skulle noe repareres, aldri stelles eller vedlikeholdes. Snart ville ingen tjene penger og ingen ha råd til å kjøpe noe. Uten sand i maskineriet skulle det bli økonomisk sammenbrudd. Så ærlig talt er jeg nokså fornøyd med mitt postulat.
Men det kan gå troll i ord. Og i går ble jeg satt på prøve. På veg hjem knelte sykkelen min. Bremsene sviktet, og der sto jeg plutselig med løse bremseklosser, ødelagte fjærer og fastkilt hjul. Jeg måtte litt hårdnakket minne meg selv på hva jeg hadde tenkt her om dagen, og så måtte jeg smile. Sykkelen måtte på verksted, reparatøren vil få betalt. Og rørleggeren må stake opp rør og sluker. Ja, de gnir seg i hendene på grunn av all sanda. Så nå går verden rundt igjen. Så for å minne dere om at sand, skitt og kjepper i hjul er livsbetingelser - legger jeg ut et bilde.

Vis mer

Faen ta de som henger bak! Nesten oppe på toppen av brua kom lyskjegla opp bak. Tenkte han passerte, men neida! Han hang! Tråkka på, og farta langs flyplassen var kanskje i overkant høy. Litt sur, nå. Men rett etter undergangen. Da ville ve...

l den jækelen tråkke til i kneika etter å ha hvilt i dragsuget så lenge. Men han ble bak. Jeg passerte en kar som alltid og gud vet hvorfor, sykler sedat av sted hver dag. Har han ikke dusj på jobb? Men ble lyskjegla litt lenger bak nå, tro? Eller var det bare litt lysere denne klare morgenen? Jeg drar da ikke på selv om noen ligger bak. Gjør jeg? Jeg lar meg ikke provosere, og vet jo at det er langt opp Tverrforbindelsen. Men la inn høyt gir på flata, og han hang. Trolig skulle han ta meg i bratta lenger opp! Bare seile forbi. (Hun var real hun i går. Hun hang ikke et øyeblikk, men for uanstrengt forbi, ungjenta.) Men nei, hvilke morbide planer hadde han? Skulle han syke meg og stresse meg til å sprekke, hva! Etter alle kalkulasjoner ville jeg holde peset helt opp, men sur i beina, jo la gå, det svei en smule. Noe pust og pes skal han imidlertid ikke få høre! Og tro nå ikke at jeg på noe tidspunkt innbilte meg at jeg var sterkere enn den unge mannen bak! Langt der i fra! Jeg kalkulerer med at «hangman» skal over til universitetet og drar på i siste kneika og inn på skibrua. Og bak svingte et helt lite kobbel over til universitetet!

Ta sykkelen fatt - din latsabb!

Ta sykkelen fatt. Monter dusj på kontoret og heng opp et håndkle i garderoben, og tråkk som faen. Men husk nøklene, hent lommeboka, og hvor er nå brillene? Der du la det i går kveld. Du tar en runde i huset, ringer fra fast til mobilen og finner den endelig på badet. Værmelding på NRK allerede. Ut kjellerdøra. Du verden for en grisete sykkel! Filla, der ja og opp med ermene. Olja? Nei, ikke mer nå for her hefter det sand og skitt til kjeda. Og så glapp kjeda i går på øverste tannhjulet. Skrujernet?  Der endelig, og så var det den skruen der? Sjekk bremseklossene og stram vaieren, den vegen? Skrur. Hopper på og hilser på busspassasjerene med et lite kniks. Nedover Nisevegen forbi flere holdeplasser. Au, der kommer motgående og det bærer rett over grøfta og inn på sykkelvegen som er full av parkerte biler og like mange huller og asfaltlappinger. Men så er gata fri, marsjfart. Fotgjengere - ligg unna – hold deg nå endelig rolig. Ja, vær så tyst at de ikke skvetter før du har passert! Passer helst barnehagen før ungene springer ut av mors bil, og legg så endelig ut på sykkelvegen. Hold unna steiner og glassprott – forbann den jævelen som knuste ei flaske fra bil. Og så var det han foran – må tas igjen. Fin pes, lett tråkk. Joda, det går. Konkurransen ensidig, men jeg suser forbi. Og så rister det som et helvete nedover broa. Når brekker gaffelen? Og hvem i huleste vil ta ansvar for det? Mellom stål og stendere, kvasse kjever og rekkverk og ut på vegen i høyeste gir. Holder unna søledammer og speider mot rundkjøringa. Vollen på venstre – kommer der noen ut der? Hold unna hvitstripene – det rister. Lett tråkk i motvind. Brems ned, pass deg i undergangen. Ingen som deg må komme der fra den andre kanten. Bakken kommer brått. Gir ikke feil nå!  Tungt pes, passerer de unge med ro i kroppen, men så henger det en snart en på bakhjulet. Mer pes – mer syre. Hold unna «felgdødarna». Det er de humpene og kantene på sykkelvegen! Pass trafikken, hils på bilen. Du verden – hans topper. I grunnen så stopper de fleste. Bare neste bil i køen tuter. Vink til han - vær grei. Endelige oppe. Ingen bak. Full trøkk nedover Dramsvegen. Dykk på fartshumpene! Thyholtbakken. Mot envegskjøring, men fullt lovlig i lenger ned. Og så er det rett ut på Stakkevollvegen, og som ved et guds under er man straks på kontoret. Ta sykkelen fatt! Det river!

Musikkanmeldelse fra et årsmøte

Publikum benket seg på radene. Opp kom konferansieren, takket for det flotte oppmøtet, men så forfor han seg visst. Den forventede presentasjon av dirigent og utøvere uteble. Stykkene som skulle oppføres ble i hans iver glemt, og i forsamlingen bredte det seg en uro for hva som kunne skje. Å belære sitt publikum er risikosport, å mildne forsamlingens sinn og forberede dem på en stille framføring er kunst. Vi som ante hva som kunne skje var redd det var forgjeves - og det ble til fulle vist senere. Men omsider benket dirigenten seg ned blant trofaste slitere der framme. Men han burde ha stått. Dirigenter skal virke pompøse.

Første akt kom ikke langt før det braket los. Plebeiene bak i salen huiet og pep, de ville ha spilt flere av stykkene om igjen, det ble terpet på framføring, innhold og prioritering. Hver fornærmet over at de stykkene som lå nærmest harmonier og dissonanser i eget sinn - ikke ble framført slik som forventet hos dem. Med grove never ble ordene hugget - haglet gjorde de over dirigent og utøvere som vente det annet kinn til i påvente av nye kaskader. Ubevæbnet.

Det ble øredøvende da solister, dirigenter, styreledere og øvrige utøverne ble foreslått erstattet på stedet og solisten ute til venstre beskyldt for å spille falskt. Det skulle imidlertid hykleren angre på. Uten det minste vink fra dirigenten satte bassen inn et soloparti vi lenge vil huske. Av alle årlige framføringer husker jeg aldri tonen og nerven oppriktig harmere. Plebeiene bleknet og losen gikk ut. Da stilnet det, og harmoniene kunne igjen sjeldnes om man hørte etter og fulgte med på repertoaret. De tyngste partiene satt som et skudd. Tunge satser ble mottatt uten kny, for ingen pust eller lunges kraft var der igjen til å overdøve tonene fra partituret. Mulig så skjønte de ikke en skvett - tause var de, lyttet ei og det var dødt. Slik var det intet nytt der bak i salen. Til sist hørte vi noen standardstykker som alle var vel fornøyde med, og som vi klappet varmt for. Ingen ba om ekstraoppføringer. Og dersom noen savnet avantgarden, nye friske ideer eller vakkert kammerspill, var de tause og forventet det vel ei. For her var det bare gammel, hard og stivnet rock - og det hadde de hørt før.

Frikjøring versus Fyhn

Fredagens ytring av Thorleif Svendsen i Nordlys (28. jan 2011) er det værste på lenge. Usakelighet fra ende til annen - bare vikarierende argumenter. Ingen substans. At man føler friheten truet kan diskuteres. Men hva er frihet? Er det ikke friheten til også å ta ansvar? Da kan man velge å ta hensyn til andre, til heisdrifta, til andre i bakken, til egne venner og foreldre, til redningskorps og til oss andre som ønsker oss et godt renommé - og som slett ikke ønsker å havne i bås med Svendsen - selv om vi kjører på ski, har spade og skredsøker. Og så patetisk om den "edle" sport, da! Jeg kjenner meg slett ikke i slekt med Nansen på de feite skiene mine, i bilen eller i dusjen.

Død rein - skall og OL-drøm

Det er klart at Sidsel Meyer har et poeng. Hva skal vi med en rein når vi har et flyktig nordlys å selge?

Stakkars oss med Tindtunnel!

Tenk å måtte kjøre inn til Tromsø gjennom en mørk og skitten tunnel og bare i et glimt se byen før man igjen dukker inn i mørket under sundet?

Nei, det må det ikke bli noe av! Vi vil kjøre inn til byen vår langs sundet, se fjellene på Malangshalvøya, se Breitind på Senja, Gråtind, Mjelskardtind, lille Blå og Ersfjordtraversen. Der vi har rent på ski og klatret.

Vi skal se solnedganger og vi skal se lysspillet over fjellene på yttersida, vi skal se sjøen, hurtigruta og de som padle og hold kurs langs fjæra. Vi vil se gårder og naust og fryde oss over denne rikdommen.

Det er vakrere enn nesten sant er. Det kan ikke minst alle de som besøker Tromsø – de som fremdeles har øynene åpne - glede seg over.

Kan en svart tunnel levere samme inntrykket? Nei, får vi ikke beholde veien vår langs sundet – så legg den over fjellet.

For jeg savner en høyfjellsovergang og en plass å sette bilen for å gå på ski om våren. 

Tindtunnel er for toget!!

Sårbare kommunikasjoner

Så var reaksjonene uoverveide og en overreaksjon, som jeg sa. Etter en uke i askeørska har fornuften seiret. Men værre måtte være å miste vår moderne kommunikasjon over nettet. Uten radio, internett og telefon skulle forvirringen, frustasjonen og fortvilelsen bli stor. Og det er ikke mindre sannsynlig enn at flyene blir satt på bakken. Sabotasje, jamming, jordskjelv osv kan ramme nettet som mangler styrke, sikkerhet, redundans og reserveløsninger. Så send en vennlig tanke til posttbilen, og send et brev - det opprettholder beredskapen.

Vulkanutbrudd, flytrafikk og skandale

Overreaksjon! Når Avinor stopper flytrafikken fordi det kan hende at det kan føre til skader på flyene, er det en dårlig forklaring. Her får vi hverken høre om hvor mye sot som skal til, hvor store partikler som må til, eller hvor lange flyvetider i forurenset luft som skal til. Vi vet ikke om det er fare for akutte skader eller om det er ting som kan avverges med litt ekstra service på flyene. Så langt er ikke himmelen formørket - men bare kundenes sinn. Å stoppe flyvningene er en overreaksjon.

Med de levende og de døde

Vil nettsamfunnene slette oss, eller vil vil alle for evig være der ute i nettet når vi dør?
I så fall trenger vi en ny tjeneste: Et nekro-nett hvorfra vi kan kommunisere med de levende og de døde.
Dersom de mektige operatørene ikke klarer det, bør de pårørende be om at profilen omstilles til minne-modus. Det må dokumenteres. Værre blir det dersom pårørende ikke kjenner til de nettsamfunn du er medlem av. Da vil du gå igjen hos både venner og venners venner til evig tid. Det er kanskje på tide å sende din advokat eller betrodd venn en fullmakt der du oppgir alle medlemsskap og passord pluss en slump penger slik at de kan avslutte dine profiler på en verdig måte!

Is-Frost i jakka

Jeg grøsser på tanken om å måtte overnatte i snøhule med en slik anorakk. Dette er innsiden. Impregnert bomullsjakke. Her er den vrengt og henger til  oppvarming og tørk. De andre har hengt opp sine tørre goretex-jakker og venter på is til drinken.   Skulle tro de bare venter på at jeg banker isen ut av jakka.

LEGG NED FREDSPRISEN

Nobelkomiteen spruter vann på brennende olje. De har store forhåpninger, men gjør galt verre når de gir fredsprisen til Obama. Som vi alle bør vite skal det legges et tungt pledd eller dekke over smultgryta dersom den tar fyr, men når Nobelkomiteen hverken har pledd eller eier kunnskap om hvordan ilden skal slukkes, bør vi vise komiteen og prisen ut bakvegen og få slutt på dette. At en liten og selvhøytidelig komite i Norge tror den kan endre de beslutninger som presidenten må ta, er søtt, men naivt.

Dersom komiteen mener at prisen kan fremme fredsarbeidet i verden bør de nominere kandidatene offentlig og la kandidatene stå løpet ut for å se hvem som vinner, i stedet for å utpeke den som er penest på startstreken.  

Spar papir - signer kort

Stadig flere eposter avsluttes automatisk med en lang farrang av en hilsen samt en oppfordring om å spare papir - for trengs virkelig eposten å skrives ut? Men tenk om den må skrives ut da? Da burde jo signatur, telefonnummer og annen mer eller mindre uaktuell informasjon stå på EN LINJE i stedet for å fylle opp en halv meter av hele mailen! Det ville spare papir - det!
Det vil jo også spare oss for en masse ergrelser når vi skal rulle nedover en lang epost som har gått noen ganger fram og tilbake! Fatt Yks!

Epost til Arild Hausberg

I Nordlys 10. sep. skriver du, Arild, at ”at vi får bare håpe at de første etablerere slipper å betale alt alene” Men hvordan skal kommunen kunne sørge for det?

Jeg lurer på dette som ble tydeliggjort så godt av fiskeindustrien på Karlsøy. De trenger mer kraft, men  må dekke hele tilkoblingsavgifta (les styrking av linjenettet mm) selv.

Hele 20 millioner ville det koste dem. Det verken våger eller klarer de, selv om det ville gagne både egen bedrift, kommunen og innbyggerne. Troms Kraft ga klart uttrykk for at noe samfunnsansvar – det hadde de ikke. De skulle tjene penger.

Jeg vet at industri på Husøy må bruke dieselaggregater fordi det ikke lønner seg å tilknytte seg nettet av samme grunn. Det finnes nok flere eksempler.

I det små gjelder det samme: Jeg vet at den hytteeier som vil ha strøm må betale hele tilknytningsavgiften – selv om det er andre hytteeiere som med tida kommer til.

Altså vil den første hytteeieren som vil ha strøm, måtte betale 500.000 kroner (linje, transformator og lavspentkabel, mens de neste betaler 30 – 70.000.

Ut i fra dette slutter jeg meg til at det ikke er mulig å etablere seg verken med strøm, veg, vann eller kloakk på et nytt sted dersom man ikke har svært god økonomi, eller er svært altruistisk av seg.

Kan hende kan man etablere seg der det er nært til eksisterende infrastruktur, men ikke når det gjelder Tønsvika, Leirbakken eller Breivikeidet. Følgelig jager man Mack ut av byen! Og Asko Nord?

Jeg vil selvfølgelig dit hen at kommunene og store samfunnsviktige leverandører må investere i tilrettelegginga slik at inntektene kan komme i ettertid – ikke kreve betalinga på forskudd av den stakkars jævelen som måtte ha et behov eller ha lyst til å etablere noe nytt.

Leder i Nordlys om Mack

I dag har Hans Kr. Amundsen toet sine hender og akseptert og appludeert at Mack glipper ut av hendene på kommunen. Han viser en rørende omsorg for nabokommunene. Altså: Karsløy, Lyngen, Storfjord, Balsfjord og Lenvik kan ta industrien - så la Tromsø ta intelligensiaen. sic. Hvorfor foreslo han ikke også en gigantisk kommunesammenslåing? For er det ikke det han nesten sier?

Mack flytter til Nordkjosbotn

Til Nordlys og næringslivsredaksjonen

Jeg synes det var sært av dere ikke å legge beslag på 2. sida i avisa tirsdag for og si deres klare mening om Macks flytting til Nordkjosbotn, hvorfor de måtte gjøre det, og hva dere mener om vilkårene for industri og næringsliv i Tromsø kommune. Amundsen med Terra og Jaklin med Amundsen (smil) burde vært feid til side! For noen tåkeleggere! Det nytter ikke å bare ta førstesida og opplyse om hendelsen!

At dere ikke tok plassen for lederen var servilt! Dere skulle kanskje forsvare bystyrets maktesløshet i denne og lignende saker ved å la være å mene noe? Det er flere bedrifter som trenger albuerom og som sliter. Mest kjent Mack og Asko Nord. Evnen til å legge til rette for utvikling i kommunen er laber, kanskje er EØS-direktivene til hinder, men bare dersom man legger til rette for et eller noen bestemte næringer/firma, men ikke dersom det var generell tilrettelegging. Men jeg tror ikke kommunen er i stand til slike tiltak heller. Dere burde utdype dette som grunnlag for en diskusjon om vilkår for næringsliv og utvikling i kommunen.

Andre saker dere burde belyse og diskutere er dekningsbidragene som næringene (også private) må betale dersom de skal utvide sine virksomheter eller få strøm i kåken. Verst viser det seg å være for Karlsøy og industrien der. 20 millioner! Det finnes sikkert flere grelle eksempler. (Jaklin kjenner det jo på kroppen selv der hyttestrømmen er en drøm og forblir med det.) Politisk evne til å tilrettelegge er for svak etter min mening.